;)
Metoder for bekjempelse av legionellabakterier
Høykonsentrasjonsklorering
Klordioksidvaksinering
Peroksidvaksinering (H2O2) og ozonering
Kobber- og sølvionisering
Elektrodiafragmalysemetoden
Filtre i sluttposisjon
Bakteriefiltrering
UV-stråling
Innledning
For mange mennesker gjelder i dag fremdeles den termiske vannbehandling for bekjempelse av legionellabakterier som teknikkens stand.
I mellomtiden er det av lang praktisk erfaring og fra forskningen kjent at man med termisk behandling bare unngår et overskudd av legionellabakterier for kort tid. Legionellabakterier er beskyttet i ubrukte vannledninger, i avleiringer, gummideler og i amøbene.
I en ung vekstfase (som cyster) kapsler bakteriene seg inn og overlever på denne måten høye temperaturer (Olbrich). I tillegg reagerer biobelegget i ledningene med forhøyet vekst slik at den termiske behandlingen må gjennomføres med stadig kortere intervaller hvis man i det hele tatt vil oppnå et tilfredsstillende resultat (prof. Tiefenbrunner).
I tillegg avkjøles vannet i store ledningssystemer som for eksempel i sykehus og hoteller på grunn av de lange ledningsstrekkene, og den nødvendige temperatur for eliminering av bakteriene når aldri helt til slutten av ledningen.
Retningslinjene krever at varmtvannet ved termisk kortbehandling må renne ut av hver tappekran med en jevn temperatur på 70 ºC i minst 3 minutter. Det krever en stor mengde personal fordi det i offentlige bygninger må forhindres at tilstedeværende skoldes. Også energiforbruket er samfunnsøkonomisk negativt og uansvarlig, ikke minst fordi man ikke oppnår en tilstand uten legionellabakterier over lengre tid.
På grunn av de høye temperaturene eldes installasjonsmaterialet raskere, forsinking (beskyttelse) av rørene angripes og plastdeler blir sprø og sprekker. Kaldtvannsledninger i nærheten varmes opp og man får et bakterieangrep også i disse ledningene. I mange tilfeller er varmtvannsbeholderens kapasitet i alle fall ikke stor nok for å kunne levere den nødvendige mengden varmtvann til en termisk kortbehandling slik at man ikke kan unngå flere avbrudd i behandlingen.
Den anbefalte kontinuerlige temperatur for varmtvann på 60 ºC er riktignok passende for å drepe legionellabakterier, men bare hvis vannet ikke avkjøles på grunn av lange ledningsstrekk eller mangelfull isolering, og hvis alle ledninger spyles regelmessig og det nesten ikke finnes avleiringer i ledningene. For øvrig kan det også her snakkes om sløsing med energi fordi det finnes andre løsninger for å oppnå en hygienisk tilstand.
Det finnes mange metoder og innretninger for termisk behandling av vann. De har alle det til felles at vannet renses, riktignok for bakterier med et høyt energiforbruk, men bakterienes livsgrunnlag - biobelegget – forblir i ledningene, og dermed bakteriene og infeksjonsrisikoen.
Høykonsentrasjonsklorering
Høykonsentrasjonsklorering har som mål å fjerne bakteriene i et anlegg innen kortest mulig tid. Til dette må ledningsnettet fylles med høyt konsentrert klor. Klor og klorgasser er giftige. Denne ikke ufarlige operasjonen kan bare gjennomføres av spesialister fordi klor er etsende og farlig for luftveiene.
Etter desinfeksjonen må ledningene spyles grundig. Restkonsentrasjoner kan allikevel finnes i såkalte ledninger med stående vann, i vertikale ledningsender, i blandebatterier, termostater og avleiringer. Virkningen vedvarer bare kort tid. Nye kontaminasjoner kan ikke unngås.
Klordioksidvaksinering
Klordioksid virker 2,5 ganger sterkere oksiderende enn klor. Dannelsen av trihalogenmetan (i forbindelse med organiske innholdsstoffer i vann) er noe lavere enn i klor. Klordioksid er i gassfasen og ved temperaturer høyere enn 40 ºC fra 10 gr/liter høyt eksplosivt. Men klordioksidvaksineringen er som tokomponentmetode lett å anvende på stedet.
ADVARSEL:
Den ferdige ClO2-løsningen må likevel anvendes med stor forsiktighet. Å søle væsken, å skade eller åpne beholderne uforvarende kan lett føre til etsning av lungene.
I varmtvann fra 35 – 40 ºC virker ikke klordioksid desinfiserende nok. Anvendt i kaldtvann brytes klordioksid ned av de organiske innholdsstoffene slik at det i fjernere liggende ledningsavsnitt nesten ikke finner sted noen desinfeksjon. Å tilsette mer klordioksid er ikke mulig fordi grenseverdien på 0,4 mg/liter da ikke kan overholdes.
Peroksidvaksinering (H2O2) og ozonering
Peroksid og ozon er sterkt giftige. Ingen av dem er å anbefale for drikkevannsdesinfisering. Alt etter vannsammensetningen kan det oppstå triklornitrometan, eller på grunn av den cytotoksiske virkningen av peroksid også andre helseskadelige ulemper (Prof. Dr.Dr. de Groot, Universitetet i Essen).
Kobber- og sølvionisering
Den bakteriedrepende virkningen av kobber og sølv er kjent. Men deres bruk i drikkevannsnettet er ikke tillatt fordi drikkevannet etter drikkevannsforskriften ikke må tilsettes tungmetaller.
Undersøkelser ved Dr. W. Mathys (fra universitetet i Münster) har vist at man med denne metoden ikke oppnår en kontinuerlig fjerning av bakteriene.
Kobberledninger virker til å begynne med bakteriedrepende fordi de avgir Cu-ioner til vannet. Så snart det har dannet seg et oksidsjikt på innerveggene av rørene (naturlig beskyttelsessjikt) - og det skjer etter relativ kort tid - kan det ikke lenger være tale om en nevneverdig bakteriedrepende virkning.
Elektrodiafragmalysemetoden
Ved elektrodiafragmalysen dreier det seg om en metode opprinnelig utviklet i Russland der drikkevann ledes gjennom et elektrodekammer og der elektrodene er adskilt med en semipermeabel membran (Diafragma).
Ved dette oppnås at det unngås en blanding av produktene som dannes ved de respektive elektrodene, mens strømmen av elektroner gjennom membranen er sikret. Drikkevannet som på forhånd er gjort bløtt ved hjelp av ionebytter (fjerning av kalsium) tilsettes natriumklorid (koksalt). Dette vannet lagres i en beholder før det ledes til anodekammeret. I dette kammeret dannes det surstoffrikt vann i forbindelse med hypoklorsyre samt andre oksidasjonsmidler. Løsningen lagres likeledes i en beholder og tilføres ledningsnettet med en doseringspumpe. Vannet som strømmer gjennom katodekammeret fjernes forskriftsmessig.
På grunn av konstruksjonen er vedlikeholdet kostbart (ca. € 1500/år), i tillegg oppstår det mye spillvann (4 liter/time) og metoden krever til tross for fjerning av kalk fornyelse av den sårbare membranen.
Her ville det også være nødvendig med en permanent klormåling for ikke å overskride grenseverdien ifølge den tyske drikkevannsforskriften (TVO).
Filtre i sluttposisjon
Filtre i sluttposisjon anvendes på grunn av høye kostnader bare i sterkt følsomme områder som barsel- og intensivstasjoner, kirurgiske avdelinger, avdelinger for benmargstransplantasjoner og dialyseavdelinger osv.
Filtrene i sluttposisjon består av et plastikkapsel som inneholder plisserte filterfolier eller kapillarrør.
Filtrene settes inn relativt raskt og kan bare brukes for et kort tidsrom. Settes de inn i dusjer, unngår man ikke tilbakevendende bakterieangrep i dusjslangen fra dusjhåndtakets side. Det oppstår derimot en bakterievekst på filterflaten (på utgangssiden).
Bakteriefiltrering
Filtrene består av minikapillarrør som er buntet sammen og fullstendig lukket i den ene enden.
De filtrerende kapillarrørveggene er porøse og holder igjen bakteriene i mikroporene. Fordi produksjonen av porene aldri er helt jevn, filtreres virus aldri helt bort til tross for motsatte påstander. Næringsstoffer for bakteriene holdes heller ikke igjen. Oppløste mineraler transporteres også gjennom filteret. Dermed er dannelsen av biobelegget sikret, særlig fordi det beviselig finner sted et bakterieangrep fra tappestedene og tilbake til ledningsnettet.
For å unngå tilstopping må filtrene regelmessig spyles over en tilleggsinnretning (2 – 4 ganger/ time) som innebærer et vanntap hvis vannet ikke på annen måte kan nyttiggjøres på grunn av bakteriekonsentrasjonen som det inneholder.
I hardnakkede tilfeller (blokkering) må det renses med syre. Dette er et omstendelig og tidkrevende arbeid som må utføres av en rørlegger. Hver filterinnsats tetter seg til tross for spyling slik at der oppstår et trykktap i rørsystemet. Det blir da nødvendig å bytte ut hele rørfilterbunten.
Membrantrykket (hulfiberrør) må ikke overstige 2,5 bar. Ved høyere trykk eller ved trykkstøt (inntil 60 bar) ødelegges fibrene og/eller biomassen som ligger på dem trykkes gjennom.
Kapillarrørene består av polyetersulfon. I henhold til Goodfellow Chambridge Forskningssenteret tenderer PES i kapillarrør til å danne spenningssprekker. Sprekker i bunten kan ikke oppdages, og overføringen av bakterier til ledningsnettet er så godt som uunngåelig.
UV-stråling
UV-behandling har blitt anvendt omtrent siden 1950-årene til desinfeksjon av drikkevann. Ved bestråling i området 254 nanometer (bølgelengde) drepes bakterier ved at arvestoffene (DNA) skades.
UV-kvartsrør taper seg etter hvert i strålingsintensitet slik at de må fornyes regelmessig, noe som koster penger. I tillegg danner det seg et kalkbelegg på UV-kvartsrørene som ikke alltid garanterer en tilstrekkelig fjerning av bakteriene. Bare vannet som strømmer gjennom behandles. Biobelegget i ledningene – kilden til gjentatt bakterievekst – nås ikke.
I vannet som bakteriene er fjernet fra øker antall bakterier igjen med det samme. Bakterier som er i amøber er beskyttet.
